Hjernen er alene

Ikke langt fra lavblokken, hvor farmor hadde leilighet, lå en bilforhandler/bilverksted (bensinstasjon?). Jeg lekte ute og mor hang opp klær på stativet.
(Det med stativet er jeg fortalt og for uinvidde; dette er i 1970)
På andre siden av veien leker noen barn i skogen, jeg har et minne om at det er høst. Faktisk er jeg ganske sikker på at jeg allerede har vært der, for jeg ser for meg høstblader og en liten bekk eller vannpytt som vi leker rundt. Iallefall så er målet mitt at jeg skal tilbake til de barna. Jeg ser dem i «skogen» (område med trær). Jeg ser meg til høyre og ser en bil kjøre ut av nevnte verksted. Jeg vet jeg definerer den som langt borte. Åstedsbefaring ville ha bekreftet at det var en betydelig distanse. Uansett er det neste jeg husker at jeg sitter skrikende med blod rennende ned i ansiktet i baksete på en bil. Mor beskriver sitt minne som at hun hører bremser, snur seg og ser en bylt med rød jakke bli kastet bortover. Det var føreren som kjørte på meg som kjørte oss til sykehuset og det var nok mors fang jeg satt skrikende på. Min far fortalte meg senere at jeg skal ha blitt kastet 8 meter bortover før jeg traff bakken. Hvis det er sant så er det snakk om litt fart.
Resultatet var at min venstre arm brakk.
I forbindelse med dette er det minner som sykehusdør som går opp og besøk som kommer og gleden over å se mamma komme inn. Jeg husker også å våkne opp, litt skremt, om natta og finne en sykesøster sitte ved sengen min. Har også vage, diffuse bilder av andre barn og leker.

Inntil for noen år siden var jeg sikker på at jeg kunne beskrive bilen og fargen. Denne beskrivelsen har min mor ikke vært enig i, men jeg er skråsikker på at jeg husket riktig. Denne detaljen er dessverre borte nå.

Dette er hva jeg hørte på mens jeg klippet og limte dette innlegget